Litt om juledikt!

Et juledikt er en kort, stemningsfull tekst som handler om julen, skrevet i et poetisk språk. Det kan beskrive snø, lys, familie, gaver, tradisjoner eller den rolige julefreden. Mange bruker juledikt i julekort, på sosiale medier eller som en del av julehilsener til venner og familie. Diktet trenger ikke å rime, men rytme, følelser og varme ord er viktig. Et godt juledikt skaper bilder i hodet og gir leseren en følelse av nærhet, takknemlighet og forventning til høytiden. Et slikt dikt kan du pynte med et hyggelig julebilde, for eksempel av tente lys, juletre eller snødekt landskap, for å skape litt ekstra julestemning.

Den gamle nissen!

Den gamle nissen satt så trist på låven jule-kveld. De glemmer meg nok nå som sist og spiser grøten selv. Hvor ble hun gamle Guri av? Hun var så snill og blid. Hun alltid jule-grøt meg gav, men nå er det forbi. Jeg passet både fjøs og stall i mange, mange år. Nå er jeg gammel, klein og skral, det er visst best jeg går.

Og nissen satt på låven gjemt og gråt så tåren rant. Han skjønte nok at han var glemt, da ingen grøt han fant. Men månens ansikt tittet mildt igjennom gluggen inn, Og mus og rotter danset vilt omkring i måne-skinn. De pep og spratt og var så glad, at nissen måtte le. Han lo og tørket tåren av – til slutt han danset med.

av Margrethe Munthe!

Mot Jul!

Som` ren er borte dagene korte, men gjennom mørke, tåke og regn
langt i det fjerne lyser en stjerne – Betlehems-stjernen, det himmelske tegn.

Snart skal vi høre klokkene føre budskap om høytid i hjemmene inn.
Klart skal det klinge, inn skal de ringe julen for alle – i hjerte og sinn.

av Margrethe Munthe!

Småfuglene på juleneket!

"Kom lille sisik! Følg med, følg med! Et herlig julekveldsmål jeg vet." "En fattig husmann bak skogen bor. Han gir oss et nek i år som i fjor." "Han eier kun tre, dog gir han oss et. For Jesu skyld så gjør han det." "Og hør du småsisik, stur ei så, men følg med din fetter, spurven grå!" Så fløy de søskenbarn av sted. Om julekvelden er lykken med.

Seg katten listet på låvebro, Han skottet nok lysten opp til de to. Men sulten gjør både døv og blind, De styrtet like i neket inn. Der satt de så lunt i sno og sne, Kun høyest stjerne kunne dem se. Der satt de trygt på den høye stang. Den julenatt ble dem ei for lang. De satt der begge til messetid. Da klokkene ringte, så fløy de dit. De satte seg på det spir av gull. Der så de him`len av engler full

Av: Henrik Wergeland!